Uttalelse fra Bergen Assembly 2019s convenere, kjernegruppe og medkuratorer

Actually, the Dead Are Not Dead er et prosjekt som er viet livet. Det dreier seg om forestillinger, initiativer og livspraksis som trosser de normative modellene og konstruksjonene som er skapt av legevitenskapens, politikkens, jussens og kulturens institusjoner. Det avviser dikotomiene liv og død, menneskelig og ikke-menneskelig, subjekt og objekt, sunn og syk, funksjonsfrisk og funksjonshemmet. Hvis de døde ikke utelukkende er døde, er livet mangfold. I vår sammenheng betyr ikke mangfold å integrere det avvikende i normative strukturer, institusjoner og lover, men heller oppheve selve normene. Vi søker et samfunn, en forsamling, et mangfold av avvikere som ikke er avvikere, skeive som ikke er skeive, idioter som ikke er idioter, døde som ikke er døde, dyr som ikke er dyr, ting som ikke er ting.

Actually, the Dead Are Not Dead er rettet mot den rådende nekropolitikken: det vil si politikk som legger til grunn ødeleggelse av det materielle og intellektuelle livsgrunnlaget til store deler av visse grupper. Denne politikken er ekskluderende og fører til sosial død, og utøver vold mot det som bryter normen, mot utallige mennesker i nød og ikke minst mot planeten – en felles verden. Å befatte seg med de døde, med dem som ikke lenger, eller ennå ikke, er her, betyr å ta på seg ansvaret for fortidig og fremtidig liv.

Konseptet og programmet for Bergen Assembly 2019 er utviklet gjennom en kollektiv prosess. Vårt utgangspunkt var selve begrepet «assembly», «forsamling». Dette ble kritisk undersøkt, både som politisk begrep og i sammenheng med estetisk praksis. Hva betyr det når en biennale (eller i dette tilfelle en triennale) kalles Assembly? Hva forventes av kunsten og kuratorene i denne sammenhengen? Fokuset er rettet mot overordnede rammer og metoder for kollektiv politisk eller frigjørende handling – og mot spørsmålene hvordan, i hvilken form og med hvem vil vi utvikle og forme slike praksiser i en kunstnerisk sammenheng?

Dermed er Actually, the Dead Are Not Dead en undersøkelse av forholdene mellom kunst, politikk og livet. Vi har lagt vekt på to ting: for det første den opprørske, avvikende kroppen som redskap og objekt for kunstnerisk praksis. For det andre estetiske former og formater som gjør det mulig å dele kunnskap og erfaringer om frigjøring og motstand. Vi har bevisst valgt å fokusere på langsiktige prosjekter basert på kunstnerisk utviklingsarbeid / samarbeid med lokale grupper.

Actually, the Dead Are Not Dead består av en rekke uavhengige og samtidig sammenvevde plattformer. Prosjektet består av en utstilling fordelt på fem visningssteder og det offentlige rom, samt en rekke arrangementer og enkeltprosjekter: workshoper, filmvisninger, foredrag, panelsamtaler, forestillinger, spilløkter, formidling, Parliament of Bodies og publikasjoner. Alt dette har foregått siden april, og vil fortsette gjennom hele høsten. For oss har alt dette samme verdi.

I april åpnet vi den sentrale møteplassen, arbeidsrommet og arrangementsstedet for Bergen Assembly 2019: et sted vi fra begynnelsen av forestilte oss som et felles rom som også skulle være åpent for aktivitetene til lokale grupper og initiativ. Det blir spennende å se hvilke sameksistenser som etableres, og hvordan disse former stedet fram mot slutten av Bergen Assembly 2019.

Vi oppkalte stedet etter den tyrkiske sangeren Belgin Sarılmışer (1958–1989), som på 1980-tallet var kjent som dronningen av arabesk. Belgin tok scenenavnet Bergen etter den norske havnebyen. Belgin, alias Bergen, er et sentralt referansepunkt for Actually, the Dead Are Not Dead, siden hennes erfaringer representerer både styrkene og motsetningene i kampen for frigjøring. I dette prosjektet er vi ikke interessert i det heroiske og triumferende, men heller i estetiske og frigjørende praksiser der styrke og sårbarhet, sorg og glede, konflikt og feiring, de levende og de døde hører sammen.

Murat Deha Boduroğlu, Banu Cennetoğlu, Hans D. Christ, Iris Dressler, María García, Nora Heidorn, Hiwa K, Katia Krupennikova, Viktor Neumann, Paul B. Preciado, Pedro G. Romero, Simon Sheikh, Nathalie Boseul Shin, Emma Wolukau-Wanambwa

Noen tanker og bemerkninger om dette prosjektet

Hans D. Christ og Iris Dressler

Ruiners silhuetter

Den franske filosofen Jacques Derrida skrev: «Man kan ikke elske et monument, en arkitektur eller en institusjon som sådan uten i den prekære erfaringen av dens skjørhet: Den har ikke alltid vært der, den kommer ikke alltid til å være der, den er finitt. Og på grunn av dette elsker vi den som en dødelig, gjennom gjenferdet eller silhuetten til dens ruin, min ruin – som den dermed allerede er, eller er et bilde på. Hvordan elske uten i denne endeligheten?»1

Bergen Assembly bygger på en kritisk tilnærming til en institusjon med røtter helt tilbake til den første verdensutstillingen i London i 1851.2 Institusjonen har to tradisjonelle formater, som Simon Sheikh så riktig beskriver det i The Biennial Reader: formet etter modell av Veneziabiennalen, etablert i 1895 – den «olympiske modellen for nasjonal konkurranse» – og documenta, grunnlagt i Kassel i 1955 – «en tilstandsrapport over kunsten».3 Bergen Assembly er en av de nyeste avleggerne av det sistnevnte internasjonale storformatet for utstillinger, som siden 1960-tallet har blitt gjenstand for både institusjonell og annen kritikk. Den 14. Esposizione internazionale delle arti decorative i Milano i 1968, der det skulle stilles ut barrikaderekvisitter i et forsøk på å innynde seg hos samtidens protestbevegelser, ble fullstendig smadret av rasende studenter – før utstillingen hadde åpnet.

Denne ødeleggelsen i Milano avdekket et dilemma som fortsatt diskuteres heftig i kunstverdenen, også utover spørsmålet om biennalers væren eller ikke-væren. Spørsmålet som stilles er om man skal absorbere absolutt alle tilnærminger, uansett hvor antagonistiske, frigjørende eller kritiske de er, gjennom en form for markedsmekanisme og dens sterkeste valuta: skandale og oppmerksomhet. Ethvert forsøk, uansett hvor selvkritisk, på å skille seg fra andre biennaler, er også nødvendigvis en utnyttbar del av denne økonomien. Hva kunne det innebære å se biennalemodellen og kunstverdenen under ett, med deres skjørhet, begrensninger, gjenferd og ruiner, i stedet for målt opp mot forutsigbare standarder slik som heroisme og triumf (bedre, større, mer avansert, mer eksklusiv, mer kritisk, mer radikal …)? «We Don’t Need Another Hero» var tittelen på den siste Berlin-biennalen; et sitat fra Tina Turner – en artist som representerer både styrke og sårbarhet, frigjøring fra og erfaring med partnervold, på samme måte som hennes tyrkiske kollega Belgin Sarılmışer, alias Bergen,4 som utgjør et sentralt referansepunkt for Bergen Assembly 2019. Sistnevntes navn, både usynlig og synlig på samme tid, som et gjenferd, finner gjenklang i «Bergen» som i Bergen Assembly 2019.

Da han stod overfor ruinene av Notre-Dame etter brannen i april, skrev Paul B. Preciado følgende i sin kommentar i den franske avisen Libération: «Et kunstverk er ikke et kunstverk hvis det ikke kan ødelegges … hvis tapet av det ikke rettferdiggjør intens sorg … Hvorfor kunne ikke de som roper høylytt etter gjenoppbygging, utsette arbeidet et sekund for å gi rom for sorgarbeid?»5. Ved å tenke på en kunstinstitusjon i et ruinperspektiv kan man kanskje skape et rom for å sørge over den. I vestlige samfunn er sorgarbeidet som regel en måte å sikre at de døde ikke kommer tilbake på. Vi plasserer tunge gravsteiner over dem for å hindre at de kommer tilbake for å hevne en ubetalt skyld. Vestlige kunstinstitusjoner, med rikdom og diskurser som er basert på den europeiske kolonialismens plyndringstokter, utbyttingsøkonomier og eksklusjon – så vel som rasisme, sexisme og ableisme,6 osv. – er fylt med gjenferd som krever rettferd.

Sorgarbeidet kan også innebære at man i stedet for å frykte gjenferdenes hevn, heller kommer dem og deres klagemål i møte, frigjør en plass i historien for dem og tar ansvar for uretten som er gjort. Å forestille seg at europeiske kunstinstitusjoner returnerer alle gjenstandene de har plyndret, og som fortsatt oppbevares i europeiske museer, innebærer å se den europeiske institusjonsmodellen – inkludert alle dens makro- og mikrostrukturer, verdier og diskurser, vissheter og uvissheter – fra sitt endepunkt. Det vil ikke være tilstrekkelig å bare tenke nytt om ett enkelt element, som biennalen, men snarere å ivareta, på sikt og på tvers av alle eksisterende strukturer, de mange gjenferdene som hjemsøker dem.

Bergen Assembly 2019

Arbeidsmåter (Ta ræva mi, se hvordan den beveger seg!)

Bergen Assembly 2019, som har tittelen Actually, the Dead Are Not Dead, er denne gangen viet gjenferdene – det vil si ideen om et liv utenfor de binære motsetningene liv og død, subjekt og objekt, syk og frisk, sterk og svak. Et liv der sorg og feiring, det særegne og det som er felles, selvet og den andre, møtes i en rytme der de konstant motarbeider hverandre. «Festdeltakerne er ikke lenger seg selv, og idet selvet opphører, styrkes det festlige fellesskapet», skriver Pedro G. Romero og María García om et verk av flamencodanser Israel Galván: «Magen din er for liten. Ta min! Ta ræva mi, se hvordan den beveger seg! Armen din, beinet ditt, øret ditt – er de ikke tilstrekkelige? Ta mine. Jeg river ut øynene mine og gir dem til deg … I den kaotiske og omkalfatrede festens verden er det mennesket som bærer eselet – men her er både menneske og esel brødre (og søstre – forfatterens kommentar).»7

Strukturen for Bergen Assembly 2019, som er basert på en kollektiv og «rhisomatisk» kuratorisk prosess, kan beskrives som en slik omskiftelig og hybrid organisme: mer en feiring av selvets opphør enn en forsamling (assembly) av enkeltpersoner. Vi har jobbet med å utforske slike kollektive kuratoriske prosjekter siden 2005.8 Det som interesserer oss ved dem, er mulighetene og begrensningene i en ganske uhåndterlig og bare delvis kontrollert form for samarbeid. Samarbeidet har ulike energier, linjer, tankesprang og fragmenter som kobler sammen, støter fra, destillerer og forgrener seg på utallige og uforutsigbare vis, med ulike tempoer og manifestasjoner i flere retninger samtidig. Som regel springer prosjektene ut av et spørsmål, en problemstilling eller et konsept som vi vil reflektere over fra ulike synsvinkler. Med Bergen Assembly 2019 var fokuset imidlertid snarere på etableringen av den kuratoriske kjernegruppen, det vil si sammensetningen av mennesker fra ulike sosiale og kulturelle kontekster, som vi ønsket å jobbe sammen med – ofte ikke for første gang: Murat Deha Boduroğlu, Banu Cennetoğlu, María García, Hiwa K, Katia Krupennikova, Viktor Neumann, Paul B. Preciado, Pedro G. Romero, Simon Sheikh og Emma Wolukau- Wanambwa.

Medlemmene i kjernegruppen stod fritt til å fokusere på individuelle kunstneriske prosjekter eller kuratoriske bidrag, og til å invitere andre deltakere og involvere sine egne nettverk (eller danne nye). Simon Sheikh inviterte ikke bare en rekke kunstnere, men innlemmet også Nora Heidorn som en uventet medkurator. Nathalie Boseul Shin ble involvert som kuratorisk samarbeidspartner. Vi er faktisk interessert i de åpne, kollektive prosjektene nettopp på grunn av de uventede gjestene man ikke er forberedt på, som kullkaster de valgte modellene, systemene og reglene.

Aktiviteter og plattformer (Om utstillingen: en rekke konstellasjoner)

Resultatet av to og et halvt års arbeid fra kjernegruppens side er en assemblage av ulike aktiviteter og plattformer som både løper parallelt og flettes i hverandre. Belgin9 åpnet i april 2019, som et åpent rom, flere enkeltstående prosjekter – slik som Parliament of Bodies (juni og september 2019), publiseringen av The List i Bergensavisen (juni 2019) og etableringen av et 1970-talls hyllestband og en studiesirkel som fokuserer på nyliberalisme, med navnet Chicago Boys (august til september 2019), i tillegg til en serie workshoper, arbeids- og utvekslingsgrupper og en utstilling i fem ulike utstillingslokaler og i det offentlige rom (september til november 2019).

Utstillingen er ikke strukturert etter tematiske seksjoner eller i tråd med ett kuratorisk åndsverk, men heller skapt av sammenstillinger som organiserer og omorganiserer tankene som ligger bak Actually, the Dead Are Not Dead. To kuratoriske bidrag avviker fra dette systemet. Hvert av dem har sin egen tittel og sitt ege rom, og begge fokuserer på klart definerte tematiske områder: Nora Heidorns utstilling Sick and Desiring og Pedro G. Romero og Maria Garcías prosjekt political parties. Utstillingen, som en helhet, er dermed et resultat av samspillet mellom ulike enkeltstående og delte kuratoriske ytringer. Dette skaper en rytme av sammentrekninger og utvidelser, av intensivering og forgrening. Emma Wolukau-Wanambwa sine bilder av utstillingsmontrene i den permanente utstillingen Inntrykk fra koloniene ved Universitetsmuseet i Bergen dukker opp flere steder i utstillingen. I disse fotografiene overlapper og forskyves refleksjonene av montrene i hverandre. Fragmenter av gjenstander, tekster, filmer, fotografier og så videre, kan stadig ses på nye og overraskende måter. Med dette splintres museets orden og organisering, samtidig som selve fragmenteringsøyeblikket fryses av fotografiet som medium. Vi blir ledsaget gjennom utstillingen av museet som ruin.

Langsiktige prosjekter, fellesskap og nettverk («Kollektiver kommer og går.»)

En av de første beslutningene som ble fattet av kjernegruppen, var å avvise biennalers imperativ om bestillingsverk, noe som bare hadde videreført tiltrekningen mot det som er nytt, det som aldri har eksistert, og det eksklusive. Snarere ønsket gruppen å nyttiggjøre seg de temporale, økonomiske og romlige mulighetene som fantes i det å videreutvikle eksisterende langsiktige prosjekter. Dette omfatter for det første prosjektene som kretser rundt kunstnerisk utviklingsarbeid, som for eksempel Pedro G. Romero og María Garcías mer enn ti år lange utforskning av forholdene mellom modernitet, populærkultur og flamenco, Emma Wolukau- Wanambwas kritiske studier av etnografiske museer og deres (ny) kolonialistiske implikasjonene, Imogen Stidworthys arbeid med randsonene for språk og tale, samt TEXST Groups kollektive studie av hantologiske tekster som tar for seg det hjemsøkte, gjenferd og fantomer, skrevet av den britiske forfatteren og teoretikeren Mark Fisher, som døde i 2017.

For det andre omfatter det prosjekter som i hovedsak bygger på samarbeid med lokale grupper, enkeltpersoner og organisasjoner. For eksempel er selve kjernen til Parliament of Bodies, grunnlagt av Paul B. Preciado, videreført sammen med Viktor Neumann, og realisert på flere ulike steder siden 2016, basert på problemstillinger fra og aktivitetene i ulike lokalsamfunn. Gjennom deres initiativ i form av åpne societies, det vil si forbund, grupper eller sammenslutninger, fortsetter nettverket stadig å vokse. I Bergen etableres nå nye slike åpne forbund, som Society of Friends of Bergen og Society in Translation.

Sistnevnte vokste ut av et annet prosjekt: The List, basert på et samarbeid mellom UNITED for Intercultural Action og Banu Cennetoğlu. Kjernen til dette prosjektet er en liste over dokumenterte tilfeller av migranter som har omkommet eller blitt drept på vei til eller i Europa, holdt løpende oppdatert av UNITED for Intercultural Action siden 1993. En viktig del av samarbeidsprosjektet er å oversette og publisere denne listen i ulike sammenhenger. I Bergen jobbet en gruppe på seks personer sammen om å oversette informasjonen om de mer enn 36 000 dokumenterte dødsfallene. Denne erfaringen resulterte i ønsket om å etablere Society in Translation, som vil videreføres også etter Bergen Assembly 2019. Julio Jara, som jobber aktivt med å gi husløse i Madrid tilgang til midlertidige boliger, viderefører et prosjekt i samarbeid med uteseksjonen i Bergen, der de samler inn personlige vitnesbyrd om den første natten de husløse tilbragte på gaten.

Det har vært en rekke diskusjoner om hvorvidt den uforpliktende strukturen som kjennetegner biennaler og biennale-lignende formater, er passende for deltakende og sosiale prosjekter. For oss var det helt avgjørende, særlig her, å fange opp langsiktige prosjekter som tilbyr kontaktpunkter til både fortid og fremtid, til eksisterende og nye nettverk som kan bygge på erfaring og som tar utgangspunkt i alvorlige anliggende.

Vi ser på et format som Bergen Assembly som en desentralisert plattform eller knutepunkt for varige kunstneriske, sosiale/ politiske spørsmål som går langt utover et enkeltstående og tydelig definert arrangement. På en måte springer dette ut fra perspektivet ‘institusjonens ruin’, som i mangel på solide vegger ikke lenger stenger inne, men snarere åpner opp for uante nye allianser – ting som vokser, brer seg ut over ruinene av bærebjelkene for det vi vet og trodde vi visste – og som knytter seg til andre strukturer. Som en del av Actually, the Dead Are Not Dead reforhandler Simnikiwe Buhlungu og Malebona Maphutse begravelsen av aktivistkollektivet Title in Transgression, som de grunnla i Sør- Afrika. De skriver at «Title in Transgression kommer og går, på samme måte som mange andre kollektiver i kunstsammenheng … Til tross for dette eksisterer likevel forbindelsene og fellesskapene som omgir og omga dem – det kollektive fellesskapet eksisterer stadig som et nettverk».10 Begravelsesseremonien for kollektivet fikk tittelen In Loving Memory of Title in Transgression, og det ble et lystig lag. Kjærligheten til denne institusjonen har like mye med forståelsen av dens skjørhet og endelighet å gjøre som med innsikten om at de døde ikke er døde.

Om forholdet mellom kunst, politikk og liv – enda en gang Kan en biennale være en «assembly»?

Et av de første spørsmålene kjernegruppen av Bergen Assembly 2019 tok for seg, omhandlet selve begrepet assembly. Kan et kunstprosjekt som en biennale eller triennale faktisk være en assembly – en uavhengig sosiopolitisk struktur der man streber etter frigjøring og rettferdighet? Hva er betingelsene og mulighetene for politisk og estisk handling, og hvordan forholder disse to seg til hverandre? Innad i gruppen råder det høyst ulike oppfatninger om disse spørsmålene. En biennale eller triennale kan kun være en assembly på et metaforisk nivå. Kunsten har sviktet over hele linjen når de gjelder eksistensielle sosiopolitiske spørsmål. Parodier og feiring er de eneste estetiske formene som kan gi et reelt politisk rom. Kunsten rommer verktøy og et potensial for frigjøring som politikken ikke har. Det er bare gjennom forestillingskraftens poetiske energi at man kan tenke nytt om ting og derigjennom forvandle dem. Hackingen av eksisterende maktsystemer, etableringen av motoffentligheter og oversettelse og formidling av kunnskap (avvikende, annerledestenkende, subaltern, osv.) er basert på estetiske metoder …

Konflikter

Actually, the Dead Are Not Dead utforsker kunstens frigjørende potensialer – uten en heroisk drivkraft, men absolutt med en hengivenhet som uunngåelig vil skape blindsoner og sårbarhet, og innebære risiko for at man vil fremstå som en idiot, men også for at man kan såre og skade andre – noe som i visse sammenhenger kan aksepteres, og andre ikke. Nora Landkammer og Karin Schneider, som er involvert i Emma Wolukau-Wanambwas prosjekt om den problematiske fremstillingen av kolonihistorien ved Universitetsmuseet i Bergen, har minnet oss om at formidlingsarbeidet i museer, utstillinger og så videre – og særlig når det berører følsomme emner – ikke kan handle om å unngå konflikter, men bare om å tillate dem.11 Det vil være umulig å ikke skape konflikt i et prosjekt som involverer, favner om og representerer så mange marginale grupper, avvikere, subalterne, og sosialt og fysisk døde som Actually, the Dead Are Not Dead. Det avgjørende spørsmålet vil være hvordan vi håndterer dette, for eksempel i formidlingsprogrammet som er en helt egen plattform i Bergen Assembly 2019.

Det vil virke upassende å innta holdningen om at en selv uten tvil er på «rett side». I forbindelse med utstillingen er vi også opptatt av motsetninger, avvik og selvkritikk. Et viktig prosjekt for oss i denne sammenhengen er, blant annet, re:assembling emotional labour av Laressa Dickey og Magdalena Freudenschuss. Begges partnere er aktivister som var en del av de såkalte «Istanbul 10», og som satt arrestert i Tyrkia av politiske årsaker i flere måneder i 2017 Advokaten deres, Murat Deha Boduroğlu er et av kjernemedlemmene i Bergen Assembly 2019. Dickey og Freudenschuss har brukt Bergen Assembly som en anledning til å stille kritiske spørsmål ved rollene de har påtatt seg i denne krisetilstanden, der de har gitt følelsesmessig og praktisk støtte «utenfor» fengselet (et «utenfor » som her kun eksisterer i anførselstegn) gjennom en rekke tekster forfattet i fellesskap. Partnerne deres, peter steudtner og Ali Gharavi, er også involvert i Actually, the Dead Are Not Dead. Det er interessant å merke seg at disse fire har valgt tre samarbeidskonstellasjoner12 som åpner opp for tre ulike perspektiver på det de har opplevd.

Utveksling av kunnskap om og erfaringer med motstand og frigjøring (Når tegning blir en kroppslig måte å lese på)

En viktig problemstilling for Bergen Assembly 2019 kretser rundt spørsmålet om det å formidle og dele kunnskap om og erfaringer med motstand og frigjøring. Dette gjelder for eksempel for en rekke utgivelser og trykte medier som presenteres/produseres på nytt som en del av prosjektet, for eksempel Crip Magazine, etablert av Eva Egermann i 2012. De første to utgavene av denne publikasjonen presenteres som en del av utstillingen, og tredje utgave produseres nå i samarbeid med Bergen Assembly 2019. peter steudtner og Magdalena Freudenschuss lanserte det nettbaserte prosjektet preparing4prison tidligere i år, som er et forum for utveksling av erfaringer og overlevelsesstrategier for politiske fanger. Simnikiwe Buhlungu og Malebona Maphutse arrangerte en workshop i Bergen i juli 2019 der formålet var å artikulere dagligdagse erfaringer med rasisme både i Bergen og Norge generelt. Resultatene presenteres som en del av utstillingen. Capital Drawing Group har i en årrekke jobbet med å tolke og formidle Karl Marx’ Kapitalen i plakatform. Simon Sheikh beskriver metodene deres slik: «De bruker tegning som en ’ kroppslig’ måte å lese på.» Plakatene deres utgjør sammen et slags felles territorium der tegning, lesing, innsikt og kunnskapsformidling forenes.

Brorparten av de tidligere omtalte samarbeidsprosjektene står også helt sentralt i prosessen med formidlingen av frigjørende og opposisjonell kunnskap. I Arna, en bydel i Bergen, ble en ny konstellasjon av den åpne band- og studiegruppen Chicago Boys lansert av Hiwa K i 2010. Undersøkelsene som ligger til grunn for dette, har fokus på å belyse den tiden nyliberalismen oppstod i deltakernes ulike opprinnelsesland, og å gjenskape musikken fra disse periodene. Med utgangspunkt i dette oppretter gruppen en spilleliste som de så øver inn og framfører. I den forbindelse har Hiwa K utviklet en egen metode for å gjøre det enkelt å beherske de ulike musikkinstrumentene.

Legemets opprør fremfor legemets oppstandelse

I Actually, the Dead Are Not Dead er kunstens iboende frigjørende potensialer særlig knyttet sammen med kroppen og dens performativitet, opprørskhet og sårbarhet – dens endevendte og avvikende bruksmåter. Forestillingen om at hånden med nødvendighet er det privilegerte organet for tegning og maleri, avkreftes av Sunaura Taylor og Lorenza Böttner, som jobber med munnen og – i Lorenzas tilfelle – føttene. Med kroppene deres motstår sosiale begrensninger som funksjonsmangfoldige mennesker utsettes for, og gjør kroppen til en politisk gjenstand utelukkende ved hjelp av sitt kunstneriske virke. Samtidig står protestkroppen sentralt i arbeidet deres – en kropp som befinner seg utenfor normen, i en stadig overgang mellom kjønnene og mellom det menneskelige og det dyriske, planter, gjenstander, det syke og det friske – og så videre. Denne body in transition spiller også en avgjørende rolle i fremføringene til danser Lisa Bufano, som er basert på bruken av spesielle proteser som ser ut som overdrevent lange bordbein fra bord i Empirestil, gaseller eller insekter. Bufano beskrev en gang seg selv som en hamskifter.

Hiwa K, som i ulike forestillinger balanserer en stang på pannen med et speil iden andre enden, der speilet dermed blir det eneste midlet han har tilgjengelig for å orientere seg visuelt, bruker denne protesen til å begrense det fysiske handlingsrommet sitt – samtidig som han også utvider det. Han ser ikke bare med øynene, men også med kroppen, som undersøker omgivelsene og forlenges langs sin vertikale akse. For ham representerer situasjonen opplevelsen av migrasjon og flukt og den tilhørende usikkerheten. Det er på samme tid et bilde på autonomi og motstand.

Vi møter andre protestkropper blant arbeiderne i Seoul som protesterer mot oppsigelser eller dårlige arbeidsforhold ved å okkupere heisekraner eller reklametavler i måneder og år, og som Suntag Noh, Yunyop Lee og Nathalie Boseul-Shin har viet sitt arbeid til. Flamenco-kroppen er også en protestkropp som protesterer mot begrensninger og diskriminering. Det samme gjelder for kroppene som skaper usikkerhet selv i døden, som de døde kroppene fra Stammheim, Tsjernobyl og Srebrenica. Actually, the Dead Are Not Dead er ikke en hyllest til legemets oppstandelse, men snarere til legemet som reiser seg i opprør og protest.

Et krav om at livet gjenoppstår som et opprør mot dødens politikk

«Når solidariteten mellom de levende slår sprekker», forteller Alexander Kluge, «er vi avhengig av solidaritet fra de døde». Det han foreslår, er en allianse mellom de levende og de døde, en integrering av dem som ikke lenger er blant oss i den levende politiske samtiden. For ham handler det om å grave fram det som er begravet, og det som er uutnyttet: aspekter ved en mulig frigjøringshandling som kunne ha endret historiens gang. Å beskjeftige seg med de døde innebærer å fornemme tingene som de er, ikke som nødvendige, gudsdekreter eller naturlover, men snarere som potensialer som faktisk gjør endring mulig. Som Jacques Derrida beskriver det i sin «hantologi»13, er gjenferdene som hjemsøker oss for å kreve rettferdighet, ikke bare dem som ikke lenger eksisterer, men også dem som ikke ennå har begynt å eksistere. Dette gjelder for skrømtene fra vestens historiske kolonialisme (uten å antyde at kolonialisme ikke er et høyt reelt fenomen den dag i dag), som for eksempel krever at plyndrede gjenstander tilbakeføres til opprinnelseslandene, og også de særdeles levende gestaltene som hver fredag returnerer fra fremtidslandet vi er i ferd med å utslette. Fridays of Future bevegelsen er interessant, da den også stiller spørsmål ved hans politiske status.

Actually, the Dead Are Not Dead er et prosjekt som handler om å kreve livets oppstandelse og om opprøret mot dødens politikk, det vil si de politiske kreftene som bifallende aksepterer fysisk og sosial død blant tusenvis av arbeidere, fattige og flyktninger, som ødelegger planeten, som er voldelige mot «de andre», og som anser visse mennesker som bagateller, og dermed ikke sørger over disses endelikt. Hva slags sorgarbeid er mulig for disse menneskene som filosofen Judith Butler kaller ungrievable – usørgbare? Prosjektet The List representerer én mulig tilnærming, der man ikke bare tar sikte på å returnere en bit eller et fragment av historien til de utallige menneskene som har avlidd som følge av europeisk grensepolitikk, men også oversetter historiene til en rekke språk og bringer dem inn i nåtiden ved å publisere dem i både aviser og i andre former. Først da blir det mulig å kunne ta fatt i sorgarbeidet og ansvarliggjøringen for dette skjebneomfanget.

I John Barker og Ines Doujaks teppe hentet fra det flerdelte arbeidet Economics of Despair finner vi et slags leksikon eller en form for kosmologi over de eksisterende rutene og infrastrukturene i dødens politikk. Dette dystopiske universet er bebodd av fantastiske vesener blant ulike arter av mennesker, dyr og planter. Her tar en serie prosjekter som befinner seg i skjæringspunktet mellom kunst, vitenskap og aktivisme, for seg betingelsene og mulighetene for andre modeller for liv, og i likhet med Nora Heidorns kuratoriske bidrag tar de særlig opp appropriasjonen og formidlingen av alternativ og undertrykt kunnskap innen helse og retten til selvbestemmelse over eget liv, alt i et feministisk perspektiv.

Niillas Holmberg, Jenni Laiti og Outi Pieski har installert skriftstykker i Deatnu-elvelandskapet, som ligger mellom Norge og Finland, i Sápmi – samefolkets transnasjonale territorium, i form av tjue tavler med verselinjer fra et dikt som kretser om menneskenes respektfulle og bærekraftige forhold til naturen. Denne intervensjonen er knyttet til andre tiltak, som Moratoriekontoret, som kjemper for samisk selvbestemmelse over bruksretten til land og vann som er eksistensielt viktige for dem, og etterlyser et politisk verktøy for dekolonialisering: moratoriet, der gjeldende rett – som anses som urettferdig av urfolksgrupper – oppheves på ubestemt tid for å gi rom for en virkelig urfolkssamling – en assembly. Moratoriet, den midlertidige avskaffelsen av gjeldende institusjoner, opphevingen av deres fullmakter og virkeområder, kan tilsvare ruinmodellen.

1 Jacques Derrida, «Force of Law: The ‘Mystical Foundation of Authority’», i Deconstruction and the Possibility of Justice, red. Drucilla Cornell, Michel Rosenfeld, & David Carlson (New York: Routledge, 1992), s. 44.

2 Se Marian Pastor Roce, «Crystal Palace Exhibitions» i The Biennial Reader, red.Elena Filipovic, Marieke van Hal og Solveig Øvstebo (Ostfildern: Hatje Cantz, 2010), pp. 50 – 65 (utgitt første gang 2005).

3 Simon Sheikh, «Marks of Distinction, Vectors of Possibility: Questions for the Biennial», i The Biennial Reader, red. Elena Filipovic, Marieke van Hal og Solveig Øvstebø (Ostfildern: Hatje Cantz, 2010), s. 154.

4 Se Bergen Assembly 2019 guide book, s. 216.

5 https://www.artforum.com/slant/paul-b-preciado-on-the-notre-dame-fire-79492. Først publisert på fransk i Libération 19. april 2019.

6 «Begrepet ableism beskriver et sett med sosiale relasjoner, idéer, praksiser, prosesser og institusjoner som anser førlige kropper som standarden, og – som Fiona Kumari Campbell beskriver det – ‘som produserer en særskilt type kropp og selvbilde (den kroppslige standarden) som projiseres som det perfekte, artstypiske og dermed essensielle og fullstendige mennesket. Uførhet blir dermed gitt en rolle som representerer en mindreverdig tilstand å være menneske i.’ (Campbell 2009, s. 5)», i Crip Magazine 2012, nr. 1 (2012), red. Eva Egermann, s. 24; referansen er til Fiona Kumari Campbell, Contours of Ableism: The Production of Disability and Abledness (London: Palgrave Macmillan, 2009)

7 Se Pedro G. Romero og María García i Bergen Assembly 2019 guide book, s. 116.

8 On Difference #1 og #2, todelt utstillingsprosjekt (2005/2006) ved Württembergischer Kunstverein Stuttgart. Se https://www.wkv-stuttgart.de/en/publications/2007/on-difference-3.

9 Se Siminikwe Buhlungu og Malebona Maphutse i Bergen Assembly 2019 guide book, s. 080.

10 Se Siminikwe Buhlungu og Malebona Maphutse i Bergen Assembly 2019 guide book, s. 080.

11 Nora Landkammer og Karin Schneider, «Past Violences, Present Entanglements: Learning and Difficult Heritages», foredrag ved Bergen Assembly 2019 Introduction Days, 5.–6. april 2019, se http://2019.bergenassembly.no//contributors/nora-landkammer.

12 Sammen med Dickey-Freudenschuss, Dickey-Gharavi og Freudenschuss-steudtner.

13 Se Jacques Derrida, Marx’ spøkelser: gjeldsstaten, sorgarbeidet og den Nye internasjonale, over. Karin Gundersen (Oslo: Pax, 1996).