Actually, the Dead Are Not Dead
Uttalelse fra Bergen Assembly 2019s convenere, kjernegruppe og medkuratorer
Actually, the Dead Are Not Dead er et prosjekt som er viet livet. Det dreier seg om forestillinger, initiativer og livspraksis som trosser de normative modellene og konstruksjonene som er skapt av legevitenskapens, politikkens, jussens og kulturens institusjoner. Det avviser dikotomiene liv og død, menneskelig og ikke-menneskelig, subjekt og objekt, sunn og syk, funksjonsfrisk og funksjonshemmet. Hvis de døde ikke utelukkende er døde, er livet mangfold. I vår sammenheng betyr ikke mangfold å integrere det avvikende i normative strukturer, institusjoner og lover, men heller oppheve selve normene. Vi søker et samfunn, en forsamling, et mangfold av avvikere som ikke er avvikere, skeive som ikke er skeive, idioter som ikke er idioter, døde som ikke er døde, dyr som ikke er dyr, ting som ikke er ting.
Actually, the Dead Are Not Dead er rettet mot den rådende nekropolitikken: det vil si politikk som legger til grunn ødeleggelse av det materielle og intellektuelle livsgrunnlaget til store deler av visse grupper. Denne politikken er ekskluderende og fører til sosial død, og utøver vold mot det som bryter normen, mot utallige mennesker i nød og ikke minst mot planeten – en felles verden. Å befatte seg med de døde, med dem som ikke lenger, eller ennå ikke, er her, betyr å ta på seg ansvaret for fortidig og fremtidig liv.
Konseptet og programmet for Bergen Assembly 2019 er utviklet gjennom en kollektiv prosess. Vårt utgangspunkt var selve begrepet «assembly», «forsamling». Dette ble kritisk undersøkt, både som politisk begrep og i sammenheng med estetisk praksis. Hva betyr det når en biennale (eller i dette tilfelle en triennale) kalles Assembly? Hva forventes av kunsten og kuratorene i denne sammenhengen? Fokuset er rettet mot overordnede rammer og metoder for kollektiv politisk eller frigjørende handling – og mot spørsmålene hvordan, i hvilken form og med hvem vil vi utvikle og forme slike praksiser i en kunstnerisk sammenheng?
Dermed er Actually, the Dead Are Not Dead en undersøkelse av forholdene mellom kunst, politikk og livet. Vi har lagt vekt på to ting: for det første den opprørske, avvikende kroppen som redskap og objekt for kunstnerisk praksis. For det andre estetiske former og formater som gjør det mulig å dele kunnskap og erfaringer om frigjøring og motstand. Vi har bevisst valgt å fokusere på langsiktige prosjekter basert på kunstnerisk utviklingsarbeid / samarbeid med lokale grupper.
Actually, the Dead Are Not Dead består av en rekke uavhengige og samtidig sammenvevde plattformer. Prosjektet består av en utstilling fordelt på fem visningssteder og det offentlige rom, samt en rekke arrangementer og enkeltprosjekter: workshoper, filmvisninger, foredrag, panelsamtaler, forestillinger, spilløkter, formidling, Parliament of Bodies og publikasjoner. Alt dette har foregått siden april, og vil fortsette gjennom hele høsten. For oss har alt dette samme verdi.
I april åpnet vi den sentrale møteplassen, arbeidsrommet og arrangementsstedet for Bergen Assembly 2019: et sted vi fra begynnelsen av forestilte oss som et felles rom som også skulle være åpent for aktivitetene til lokale grupper og initiativ. Det blir spennende å se hvilke sameksistenser som etableres, og hvordan disse former stedet fram mot slutten av Bergen Assembly 2019.
Vi oppkalte stedet etter den tyrkiske sangeren Belgin Sarılmışer (1958–1989), som på 1980-tallet var kjent som dronningen av arabesk. Belgin tok scenenavnet Bergen etter den norske havnebyen. Belgin, alias Bergen, er et sentralt referansepunkt for Actually, the Dead Are Not Dead, siden hennes erfaringer representerer både styrkene og motsetningene i kampen for frigjøring. I dette prosjektet er vi ikke interessert i det heroiske og triumferende, men heller i estetiske og frigjørende praksiser der styrke og sårbarhet, sorg og glede, konflikt og feiring, de levende og de døde hører sammen.
Murat Deha Boduroğlu, Banu Cennetoğlu, Hans D. Christ, Iris Dressler, María García, Nora Heidorn, Hiwa K, Katia Krupennikova, Viktor Neumann, Paul B. Preciado, Pedro G. Romero, Simon Sheikh, Nathalie Boseul Shin, Emma Wolukau-Wanambwa