María García er visuell kunstner og uavhengig forsker som undersøker produksjon og representasjon av territorier gjennom artikulasjon av hybride narrativer som oppstår mellom bilde, tekst og handling.

Hun kuraterte Machines for living: Flamenco and architecture in the occupation and eviction of spaces i Palau de la Virreina i Barcelona (sammen med Pedro G. Romero og Valentín Roma, 2018). Fra 2015 til 2016 hadde hun et gjesteforskningsstipendiat ved Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía i Madrid. De kunstneriske arbeidene hennes har blant annet vært vist ved Vienna Secession (2014), MUSAC i Leon (2018) og Fabra i Coats i Barcelona (2018).

María García bor og jobber i Barcelona.

BIDRAG

political parties
Kuratorisk Bidrag av Pedro G. Romero og María García

Da Bergen Assembly inviterte oss til å tenke nytt om hva en assembly (forsamling, montasje, sammenstilling) kan være, valgte vi, som en del av forarbeidene, å ta et dypdykk inn i teksten Asamblea general(generalforsamlingen). Denne ble skrevet av Serafín Estébanez Calderón (kjent som «El Solitario») tidlig på 1800-tallet, og inneholdt kimen til kulturgrunnlaget for den senere flamenco-kunstfomen. Teksten er en fortelling om en fest, en beskrivelse av en festlig feiring av noe som egentlig var en kris: En Rom-forsamling (assembly), et forum eller rådsting bestående av andalusiske romfolk fra Cádiz, Málaga og Sevilla, som samlet seg i Triana for å bli kjent, drøfte tvister, stake ut territorial råderett, etablere familiebånd og forsterke gruppens selvstyre. 

Herfra, med utgangspunkt i skiftet som lå implisitt i Asamblea general, la vi ut på en arkeologisk undersøkelse av hva denne felles forståelsen av en slik assembly som både en fest og en politisk forsamling. Tittelen Asamblea Generalviser til en genealogi avledet av Goya, som også var en viktig inspirasjon for tekstens illustratør, Francisco Lameyer. Herfra gikk vi videre til å utforske fenomener som det bohemske (Rosario Weiss, SEM/EN, Carlos González Ragel), det avantgardistiske (Helios Gómez, Köln Progressive, Lumpenbälle, Federico García Lorca) og det motkulturelle (Toto Estirado, Ocaña, Mario Maya) helt opp til vår umiddelbare samtid (PEROU, Flo6x8, Israel Galván), og vi har dermed kunne knytte sammen de ulike trådene som forener festivitas og politikk i én enkelt bevegelse. Vi må understreke at det ikke her er snakk om et dialektisk par, men snarere en manifestasjon av «den glade politikk», på linje med Nietzsches «den glade vitenskap», som i sin patos ikke skiller mellom politisk og festlig form. Som Allan Sekula formulerte det i et utsagn med henblikk på Darcy Langes arbeid, «det handlet ikke om en fest for å feire en politisk avgjørelse, men om at festen representerer dette fellesskapets eneste politiske rom, der de kan finne og anerkjenne hverandre».

RELATERTE PLATTFORMER

Utstilling
The Parliament of Bodies