Hans D. Christ og Iris Dressler, de kunstneriske lederne eller conveners for den kommende utgaven av Bergen Assembly, har invitert ti kunstnere, kuratorer, teoretikere og aktivister til å forme en kjernegruppe sammen med dem for å utvikle innholdet og formatene for Bergen Assembly 2019 i en kollektiv prosess: Murat Deha Boduroğlu, Banu Cennetoğlu, María García, Hiwa K, Katia Krupennikova, Viktor Neumann, Paul B. Preciado, Pedro G. Romero, Simon Sheikh og Emma Wolukau-Wanambwa. 

Medlemmene av kjernegruppen utarbeider programmet i form av individuelle, delte og overlappende prosjekter, og de inviterer også inn kunstnere og bidragsytere fra andre felt. Prosjektene omfatter workshops, «parlamenter», filmvisninger, performance, diskursprogrammer og utstillinger. Disse finner sted til ulike tider og på ulike steder i Bergen.

Bergen Assembly sprang ut av en kritisk tilnærming til biennaleformatet. Utgangspunktet for kjernegruppens arbeid mot 2019-utgaven er begrepet assembly. De retter et kritisk søkelys mot de politiske aspektene dette begrepet henspiller på, og hva det kan bety for en estetisk praksis. Hva innebærer det at en biennale (eller, som i dette tilfellet, en triennale) kalles Assembly? Hva forventes av kunsten og kuratorene i denne sammenhengen? Fokuset er rettet mot overordnede rammer og metoder for kollektiv politisk eller frigjørende handling – og mot spørsmålene hvordan, i hvilken form og med hvem vil vi utvikle og forme slike praksiser i en kunstnerisk sammenheng?

Fra diskusjonene om begrepet assembly og forholdet mellom kunst og politiske handlinger har det utkrystallisert seg tre posisjoner: Assembly of Idiots tar utgangspunkt i en parodi på politiske institusjoner ved å fordreie strukturen deres; Doing Assembly utforsker potensialet for motstand og frigjøring som er iboende i kunsten, og Assembly of Phantomssøker å integrere dem som ikke lenger er her, eller ennå ikke er iblant oss, i den politiske nåtiden. Disse tilnærmingene utgjør de mer eller mindre konkrete, overlappende undertonene i Bergen Assembly 2019.

Fantomer eller spøkelser, de «som ikke lever nå» (Jacques Derrida), er viktige allierte i frigjøringsprosessen og i kampen for rettferdighet. Dette vil alltid være en potensiell, kommende rettferdighet (à-venir, Derrida) basert på anerkjennelse av og ansvar for fortiden (ikke lenger) og fremtiden (ikke ennå). Som forfatteren og filmskaperen Alexander Kluge sier i dialog med gjenferdet av dramatikeren Heiner Müller – det er feil å tro at de døde er døde. Han foreslår å lytte og snakke med dem, å dele deres opplevelser, for eksempel når det gjelder tapte, begravete og uutnyttede øyeblikk av potensiell frigjøring som ville gjort en annen nåtid og fremtid mulig.

Bergen Assembly 2019, med tittelen Actually, the Dead Are Not Dead, handler om spøkelset og en «med-væren» med de som ikke lever nå (Derrida). Oppmerksomheten vi vier de døde – og ansvaret vi har overfor dem som ikke lenger eller ikke ennå er her – kan også forstås som en avvisning av gjeldende nekropolitikk, det at livet er underlagt dødens makt (Achille Mbembe). Nekropolitikk avviser fortiden og fremtiden. Den ødelegger det materielle livsgrunnlaget for store deler av befolkningen, og godtar og bifaller den fysiske og sosiale døden til arbeidere, fattige og flyktninger. Den setter klodens overlevelse på spill ved å hisse til kriger, skape masseødeleggelsesvåpen og utøve vold mot «de andre». Nekropolitkk utgjør fundamentet for slaveri og kolonialisme og dermed grunnlaget for vestlig kapitalisme.

Systemet som kommer som en følge av nekropolitikk, står ansvarlig for de mange livene som ikke teller, og de døde som ikke blir sørget over – de som Judith Butler kaller usorgbare og Mbembe kaller levende døde. Hvordan kan vi kollektivt sørge over de usorgbare? Sorg i vestlig kultur har som funksjon å sikre at de døde ikke vender tilbake. Som en kontrast til dette maner Actually, the Dead Are Not Dead til en form for sorgarbeid som kaller de døde tilbake: av hensyn til livet og de levende.

KJERNEGRUPPEN

Conveners: Hans D. Christ og Iris Dressler 
I samarbeid med: Murat Deha Boduroğlu, Banu Cennetoğlu, María García, Hiwa K, Katia Krupennikova, Viktor Neumann, Paul B. Preciado, Pedro G. Romero, Simon Sheikh og Emma Wolukau-Wanambwa

BIOGRAFIER

MURAT DEHA BODUROĞLU er en uavhengig jurist med strafferett, menneskerettigheter, immaterialrett, forvaltningsrett, arbeidsrett og miljørett som spesialfelt. Han er del av en gruppe med forsvarere som jobber med en rekke pågående kriminalsaker i Tyrkia der kunstnere, kulturaktører og andre som stiller spørsmål ved den politiske utviklingen i Tyrkia, er fengslet. Murat Deha Boduroğlu bor og jobber i Istanbul.

BANU CENNETOĞLUs kunstneriske praksis utforsker de politiske, sosiale og kulturelle dimensjonene av produksjon, representasjon og distribusjon av kunnskap, samt hvordan dette former samfunnets kollektive tenkning og tas opp i samfunnets ideologi. I 2006 etablerte hun BAS, et prosjektrom i Istanbul der hun fokuserer på innsamling og produksjon av kunstnerbøker og trykt materiale. Hun har hatt separatutstillinger på Chisenhale Gallery i London (2018), Bonner Kunstverein (2015) og Kunsthalle Basel (2011). Arbeidene hennes har blant annet vært presentert på den 10. Liverpool-biennalen (2018), Stories of Almost Everyone ved Hammer Museum i Los Angeles (2018), documenta 14 i Athen og Kassel (2017), The Restless Earth ved Fondazione Nicola Trussardi i Milano (2017), den 10. Gwangju-biennalen (2014), Manifesta 8 i Murcia (2010) og den tyrkiske paviljongen ved den 53. Venezia-biennalen (2009). I 2016 var hun gjestekunstner ved DAAD Artists-in-Berlin-programmet. Banu Cennetoğlu bor og jobber i Istanbul.

HANS D. CHRIST og IRIS DRESSLER har vært direktører for Württembergischer Kunstverein (WKV) i Stuttgart siden 2005. Et av områdene de prioriterer, er utforskningen av samarbeidsorientert, transkulturell og transdisiplinær kuratorisk praksis. De har kuratert separatutstillinger med kunstnere som Imogen Stidworthy (2018, med Katia Krupennikova), Alexander Kluge (2017, med La Virreina Centre de la Imatge, Barcelona, på La Virreina og WKV), Ines Doujak (2016), Pedro G. Romero (2012, med Valentín Roma), Teresa Burga (2011, med Miguel Lopez og andre), Peggy Buth (2009), NOH Suntag (2008), Daniel G. Andújar (2008), Anna Oppermann (2007, kuratert av Ute Vorkoeper) og Stan Douglas (2007, med Staatsgalerie Stuttgart). Nylige gruppeutstillinger omfatter 50 Years after 50 Years of the Bauhaus (2018), Tito’s Bunker (2017, med samtidskunstbiennalen i Sarajevo, ved Titos bunker i Konjic og ved WKV), The Beast and the Sovereign (2016, med MACBA, Paul B. Preciado og Valentín Roma, ved WKV og MACBA), Acts of Voicing (2012, med en kjernegruppe av 12 medkuratorer) og Subversive Practices (2009, med en kjernegruppe av 13 medkuratorer). Ved WKV har de skapt en åpen plattform der lokale aktivister og kunstnergrupper kan ha arrangementer. Christ og Dressler underviser begge regelmessig, og står bak mange publikasjoner om samtidskunst og dens politiske og teoretiske kontekster. I 1996 etablerte de Hartware MedienKunstVerein, som de var direktører for frem til 2004.

MARÍA GARCÍA er visuell kunstner og uavhengig forsker som undersøker produksjon og representasjon av territorier gjennom artikulasjon av hybride narrativer som oppstår mellom bilde, tekst og handling. Hun kuraterte Machines for living: Flamenco and architecture in the occupation and eviction of spaces i Palau de la Virreina i Barcelona (sammen med Pedro G. Romero og Valentín Roma, 2018). Fra 2015 til 2016 hadde hun et gjesteforskningsstipendiat ved  Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía i Madrid. De kunstneriske arbeidene hennes har blant annet vært vist ved Vienna Secession (2014), MUSAC i Leon (2018) og Fabra i Coats i Barcelona (2018). María García bor og jobber i Barcelona.

HIWA Ks skulpturer, videoer og performancearbeider har sitt utgangspunkt i personlige minner, og utforsker spenningen mellom det individuelle og det kollektive for på den måten å fortelle historier om aktuelle globale kriser: krig, migrasjon og effektene av nyliberalisme og kolonialisme. Arbeidene hans omfatter ofte elementer av deltakelse fra og samarbeid med ulike aktører. Hiwa K har nylig hatt separatutstillinger på S.M.A.K. Museum of Contemporary Art i Ghent og på Kunstverein Hannover (begge 2018), KW Institute for Contemporary Art i Berlin (2017), De Appel i Amsterdam (2017), Konsthall C i Stockholm (2015) og Serpentine Gallery i London (2010). Hiwa Ks arbeider har også blitt vist på i rekke store gruppeutstillinger, blant annet på documenta 14 i Athen og Kassel (2017), den 56. Venezia-biennalen (2015), New Museum i New York (2013) og på Manifesta 7 i Bolzano (2008). I 2016 mottok han Schering Stiftungs kunstpris og Kassels Arnold Bode-pris. Hiwa K bor og jobber i Berlin.

KATIA KRUPENNIKOVA er kurator og kunstkritiker. Hun er dosent ved MA HKU i Utrecht (2018–19). Gjennom prosjektene sine søker Krupennikova å transformere eksisterende sosiale og politiske konstruksjoner til kritiske kunstneriske modeller, der eksisterende relasjoner blir etterlignet, kritisert, forvrengt, forskjøvet og omarbeidet. I 2015 vant hun Akbank Sanat International Curator Competition. Utstillingen Post-Peace, som skulle funnet sted i Istanbul, ble sensurert av vertsinstitusjonen, men åpnet i utvidet form på Württembergischer Kunstverein i Stuttgart (2017) og på Nest i Haag (2017). I 2013–14 jobbet Krupennikova på Centre for Contemporary Art Ujazdowski Castle i Warsawa. Nylige prosjekter omfatter Dialogues with People, en separatutstilling med Imogen Stidworthy hun har kuratert sammen med Hans D. Christ og Iris Dressler på Württembergischer Kunstverein i Stuttgart (2018–19) og It Won’t Be Long Now, Comrades!, kuratert sammen med Inga Lāce på Framer Framed i Amsterdam (2017). Katia Krupennikova bor og jobber i Amsterdam.

VIKTOR NEUMANN er kunsthistoriker og kurator. Han har kuratert utstillinger og prosjekter for institusjoner som Whitney Museum of American Art i New York, Bildmuseet Umeå, Kunstmuseum Bonn, National Centre for Contemporary Arts i Jekaterinburg, The Kitchen i New York, Künstlerhaus Stuttgart og Gdańsk City Gallery. Han var kuratorassistent for documenta 14s Public Program (2017), kuratorassistent for den 3. Moskva-biennalen for ung kunst (2012) og Helena Rubinstein Curatorial Fellow ved det uavhengige studdieprogrammet ved Whitney Museum of American Art (2015–16). Han har hatt flere internasjonale lektorater, blant annet et engasjement ved Institute for Time-based Media på Universität der Künste Berlin siden 2013. Han har bidratt til tidsskrifter som Flash Art og Starship Magazine. Sammen med Paul B. Preciado er han kurator for The Parliament of Bodies, som også foregår i samarbeid med Museum of Modern Art i Warsawa og Kölnischer Kunstverein i Köln. Han har blitt tildelt stipendet *Kurator av Gebert Stiftung für Kultur 2019–20. Viktor Neumann bor og jobber i Berlin.

PAUL B. PRECIADO er filosof, kurator og aktivist med fokus på kjønns- og seksualpolitikk. Han har skrevet Countersexual Manifesto (Columbia University Press, 2002), Testo Junkie: Sex, Drugs, and Biopolitics (The Feminist Press, 2013) og Pornotopia (Zone Books, 2014), som han fikk Sade-prisen for i Frankrike. Preciado underviser Philosophy of the Body and Transfeminist Theory ved Université Paris VIII-Saint Denis og ved New York University. Han var kurator for det offentlige programmet ved documenta 14 (2017) og Head of Research samt Director for Independent Studies Programme (PEI) ved MACBA i Barcelona. Han har kuratert en rekke utstillinger og prosjekter, blant annet The Passion According to Carol Rama ved MACBA i Barcelona og andre steder (2013–16), IM/MUNEved Emmetrop i Bourges, Cuir International ved Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía i Madrid (begge i 2011) og PornPunkFeminism ved Arteleku i San Sebastián (2008). Han er kurator for den taiwanske paviljongen ved den 58. Venezia-biennalen (2019). Paul B. Preciado bor og jobber i Paris.

PEDRO G. ROMERO jobber innenfor feltene kunst, teori, litteratur, film, musikk, teater og dans. Han er kunst- og litteraturkritiker, forlegger, essayist og flamencoekspert. Siden 2000 har han arbeidet med det pågående prosjektet Archivo F.X., der han knytter dokumenter om prestefiendtlig ikonoklasme under den spanske borgerkrigen sammen med avant-garde og samtidskunst, og med Máquina P.H., der han realiserer kunstneriske samarbeider som tar ulike former, slik som flamencoforestillinger. Romeros prosjekter har blant annet blitt vist på documenta 14 i Athen og Kassel (2017), den 31. São Paulo-biennalen (2014), Manifesta 8 i Murcia og Cartagena (2010), den katalanske paviljongen ved den 53. Venezia-biennalen (2009) og SculptureCenter i Long Island City (2008). Han har skrevet en rekke koreografier for flamencodanseren Israel Galván, og kuratert utstillinger som Poesía Brossa på MACBA i Barcelona (sammen med Teresa Grandas, 2017–18), Tratado de Paz for DSS2016 i San Sebastian (2016) og The Spanish Night: Flamenco, Avant-Garde and Popular Culture på Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía i Madrid (2007). Pedro G. Romero bor og jobber i Sevilla.

SIMON SHEIKH er kurator og teoretiker. Han er lektor i kunst og leder for  MFA Curating ved Goldsmiths, University of London, korrespondent for Springerin i Wien, og skriver for e-flux Journal. Han har publisert antologiene We are all Normal (med Katya Sander, Black Dog Publishing, 2001), Knut Åsdam (monografi, Fine Arts Unternehmen, 2004), In the Place of the Public Sphere? (b_books, 2005), Capital (It Fails Us Now) (b_books, 2006), On Horizons (med Maria Hlavajova og Jill Winder, BAK, 2011), Former West: Art and the Contemporary After 1989 (med Maria Hlavajova, MIT Press, 2016) og Curating After the Global (med Paul O’Neill, Lucy Steeds og Mick Wilson, MIT Press, 2019). Han jobber for tiden med en bok om kunst og apokalypse, med tittelen Its After the End of the World.Simon Sheikh bor og jobber i Berlin og London.

EMMA WOLUKAU-WANAMBWA studerte litteratur på Cambridge University og kunst på Slade School of Fine Art ved University College London. Hun har deltatt i LUX Associate Artist Programme og har vært forsker ved Jan van Eyck Academie, for tiden er hun tilsatt i en stipendiatstilling ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst ved Universitetet i Bergen og Convener for Africa Cluster of the Another Roadmap School. Wolukau-Wanambwa jobber med en rekke ulike medier, formater og kontekster. Nylige utstillinger omfatter 62nd BFI London Film Festival (2018), Women on Aeroplanes på The Showroom Gallery i London og Museum of Modern Art i Warsawa (begge 2018–19), den 10. Berlin-biennalen for samtidskunst (2018), A Thousand Roaring Beasts: Display Devices for a Critical Modernity på Centro Andaluz de Arte Contemporaneo – CAAC i Sevilla (2017) og Kabbo Ka Muwala på nasjonalgalleriet i Zimbabwe, Makerere University Art Gallery og Kunsthalle Bremen (alle 2016). Essayet Margaret Trowell’s School of Art or How to Keep the Children’s Work Really African har nylig blitt publisert i The Palgrave Handbook of Race and the Arts in Education (Palgrave Macmillan, 2018). Emma Wolukau-Wanambwa bor og jobber i London og Bergen.