Francisco de Goya
f. 1746 i Fuendetodos i Spania, d. 1828 i Bordeaux i Frankrike
BIDRAG
Los Proverbios (Ordtakene), også kjent som Los Disparates (Dårskapene), udatert, ca. 1815–23
Nr. 1, 4, 8, 9, 12, 13 og 17 fra en serie på 22 trykk, raderinger, hvert trykk
ca. 21 × 32 cm
Utlånt av KODE Kunstmuseer og komponisthjem i Bergen
Utvalget av Goyas Los Disparates som presenteres her, er radikale utgaver av et av de kjente motivene i Goyas sene verker: drømmeaktige, feststemte, karnevaleske scener med et sterkt og ofte gåtefullt politisk innhold. Goya motsatte seg den moralske og oppbyggelige lesningen av den første trykkserien hans, Los Caprichos, og prøvde å omgå den pedagogiske moraliseringen som verkene hans ble underlagt i opplysningstiden. I Los Disparates prøvde han å gjøre tegningene selvbegrensende; de skulle vise det de viste, men ikke diktere bestemte synsvinkler eller være belærende. På grunn av den mye omtalte flertydigheten i verkene har de blitt plassert på hele den ideologiske skalaen fra høyre til venstre, men Goya formulerte ganske enkelt spørsmål og åpnet opp politisk aktuelle utfordringer for debatt. Han ville at tegning skulle være en polyfoni av stemmer og forestillinger – et medium som kunne brukes til å mangfoldiggjøre perspektiver og synsvinkler. På den måten ble drømmer og fantasi et påskudd som gjorde at han kunne sette sammen forskjellige verdener og skape scener som tilsynelatende var meningsløse. Han begrenset seg til tegning – ikke det skrevne ord, ikke diskurs, ikke juss. Marginale figurer fra underklassen (majoer/majaer, romfolk, hekser, banditter, prostituerte, halliker, kriminelle) dukker ofte opp i vignettene. Kvinnene, mennene og monstrene som danser i ring (nr. 12) eller blir kastet opp i luften på et teppe (nr. 1), illustrerer for eksempel populære leker, men henspiller også på den revolusjonære tiden de levde i, og rolleskiftene som fulgte. Goyas feststemte, humoristiske scener ble dermed livfulle invitasjoner til politisk handling (ikke bare meninger) og til å prøve ut nye livsstiler.
I tillegg til at Francisco de Goya var tegner og grafiker, slik vi kjenner ham, var han også en av de store europeiske intellektuelle i sin tid (i samme tid som Jean-Jacques Rousseau, Immanuel Kant og Johann Wolfgang von Goethe). De kunstneriske og politiske eventyrene hans er viden kjent, så vi nøyer oss med å ta med at han døde i eksil, og at da graven ble gravd opp for å flytte levningene hans til Spania, manglet hodeskallen hans. Trykkene som presenteres her, er et utvalg fra KODEs samlinger (nummer 1, 4, 8, 9, 12, 13 og 17, ifølge konvensjonen). Dette er verk som har hatt stor innvirkning på prosjektet political parties.
Francisco de Goya / Rosario Weiss
Dibujos dobles (doble tegninger), 1821–24
Pensel, penn, blekk og gouache; faksimile reproduksjoner
Det interessante ved tegningene Rosario Weiss lagde på baksidene i gudfaren Francisco de Goyas notisbøker, er at de kanskje er kommentarer til læremesterens tegninger på bladenes forsider. På mange måter påvirket den drømmelignende egenarten i de barnlige skissene hennes Goyas egen fantastiske fantasi. På den ene siden malte Goya en vill soldat, og på den andre tegnet Rosario en kvinne med en vifte. Goya står bak en fillete og spøkelsesaktig munk, mens de to døde munkene på baksiden er av Weiss. En komfortabel slede ser ut til å ha vært jentas svar på den underlige figuren som Goya lot rope at han var veldig sliten.
Rosario var knapt ti år gammel, og Goya var fascinert av tegneferdighetene hennes. Disse skissene kan i seg selv sies å peke på lekenheten mellom læremester og elev, og de gjør at man kan se verden gjennom motsetninger, opp ned, eller gjennom andre «meningsløse» uttrykksformer av den typen som interesserte Goya mot slutten av livet hans. Tegningene er datert i perioden før Goya gikk i eksil i Frankrike, sammen med den unge Rosario og moren hennes, som trolig var partneren hans i denne perioden. Da de kom frem til Bordeaux, sørget Goya for at Rosario fikk lærlingplass i Claude Joseph Vernets atelier, og deretter ble hun student ved Antoine Lacourts akademi. Goyas engasjement er betydningsfullt, for det var uvanlig å støtte en kvinne som ønsket å bli maler. Med en lidenskap og iver utenom det vanlige insisterte Goya på at Rosario skulle få ta en kunstnerutdannelse, med bevissthet om den politiske grenseoverskridelsen dette representerte i samtiden. Noen har ment at Rosario kan ha vært hans uekte datter.
RELATERTE PLATTFORMER