Lisa Bufano
f. 1972 i Bridgeport, Connecticut i USA, d. San Francisco, California i USA 2013
BIDRAG
Lisa Bufano / Sonsherée Giles
One Breath is an Ocean for a Wooden Heart, 2007
Videodokumentasjon av performance, 12’56”, farge, lyd
Koreografi og performance: Lisa Bufano og Sonsherée Giles
Komponist: Jerry Smith; Musikere: Jerry Smith og Caroline Penwarden; Video: Luis Maurette
I denne performancen har de to danserne på seg 70 cm lange trestylter av bordben i empirestil som er festet til armene og bena deres. Med disse styltene tas hverdagslige objekter i bruk slik at danserne kan skape en enkel illusjon av bord- og stol-lignende former. Gjennom bevegelser forvandles danserne gjennom et vidtfavnende bildespråk: animerte møbler, magiske leker, åttebeinte insekter, firbeinte gaseller og tobeinte fugler. Dette gir en nifs og uvirkelig effekt, der to atskilte kropper navigerer et bevegelses- og lydlandskap som både er gjort mulig og begrenset av bruken av trebeina. One Breath is an Ocean for a Wooden Heart er delvis et bestillingsverk for AXIS Dance Company i samarbeid med Alliger Arts, og hadde premiere i 2007 på Extravagant Bodies Festival i Zagreb i Kroatia.
Lisa Bufano var kunstner og utøver innen flere ulike kunstformer. I en alder av 21 år ble hun rammet av en bakterieinfeksjon som førte til at hun måtte amputere både føttene og fingrene. Etter det begynte hun å eksperimentere med proteser og rekvisitter i sitt kunstneriske arbeid. Det dominerende temaet hennes var den fysiske opplevelsen av fremmedgjøring, legemliggjort i form av skapninger fra virkelighetens og fantasiens verden. Sonsherée Giles er danser, koreograf, lærer og kostymedesigner. Bufano og Giles samarbeidet om flere prosjekter, og begge var i noen år involvert i AXIS Dance Company.
Untitled Collaboration, 5/29/2011, 2011
Video, 30″
Kamera og animasjon: Jason Tschantré
I denne korte videoen henter Lisa Bufano estetiske virkemidler fra tidlig stop-motion-film. Den gir tydelige assosiasjoner til humoren og de pussige virkemidlene vi kjenner fra Georges Méliès’ magiske teater (cinema of attraction), referansene hans til vaudeville og bevegelsesstudier samt de filmatiske eksperimentene hans som involverte kroppen – der han «dissekerte» den og animerte de enkelte bestanddelene til å fremstå som selvstendige enheter.
I Bufanos videoer er det kunstnernes støvelkledde proteser som har en tendens til å frigjøre seg og opptre uavhengig. Paret med bein og resten av kroppen kobles stadig fra hverandre og settes sammen igjen. Det medisinske regimet og dets apparater for å optimalisere menneskekroppen avvises her til fordel for en kropp i kontinuerlig endring. Der Méliès klart var ute etter en oppsiktsvekkende og spektakulær effekt, unngår Bufano alt slikt. Dermed motvirker hun den voyeuristiske tradisjonen der freakshowet er det som representerer funksjonsmangfoldige kropper.
RELATERTE PLATTFORMER