f. 1971 i Seoul i Sør-Korea

Suntag Noh utforsker hvordan ulike sosiale konflikter i det moderne koreanske samfunnet har forbindelser til Koreakrigen (1950–53). Gjennom sitt virke har han samlet og synliggjort bevis på at selv om krigen endte for lenge siden, er virkningene av den langt fra over. Separatutstillinger inkluderer blant annet Smells like the division of the Korean peninsula ved Kim Yongseob Gallery (Seoul) i 2004; Red House ved Gallery Lotus (Paju) i 2007; State of Emergency ved Württembergischer Kunstverein (Stuttgart) i 2008; Forgetting machines ved Hakgojae Gallery (Seoul) i 2012 og State of Emergency II: The Fourth Wall ved Art Sonje (Seoul) i 2017. Suntags Nohs arbeid har også vært en del av ulike gruppeutstillinger, blant annet Gwangjubiennalen 2012.

BIDRAG

Vertigo, 2000–19
En serie fotografier

Det var tidlig om morgenen på Ulmildae, et lysthus på klippen i Pyongyang, 29. mai 1931. En kortvokst
kvinne, kledd i hvit tradisjonell jeogori-jakke og svart skjørt, balanserte på en stram line av vevd osteklede som krøp risikabelt frem over tegltaket. Høyden ble oppgitt å være fem meter, men lysthuset var bygd på en 11 meter høy voll. Et fall ville ha betydd den visse død – men hun var forberedt på å dø denne dagen. Hun hadde tenkt å henge seg i linen. Men hun ombestemte seg. Hun krøp sammen på taket og hilste morgenen. Det var først når folk begynte å stimle sammen under henne, at hun begynte å rope ut: «Drepende arbeidstider og lav lønn! Fabrikkeiernes mishandling, der de kutter lønnen mer og mer og gir folk sparken i hytt og vær!».

Kvinnen som fremførte denne bitende kritikken, var Kang Ju-ryong, en arbeider ved gummifabrikken i Pyongwon. Etter en protest som varte i ni og en halv timer, ble hun arrestert av japansk politi. Hun fikk sparken som følge av dette, men protesten hennes førte til at arbeiderne klarte å stoppe en planlagt lønnsreduksjon. Kang Ju-ryong, som gikk bort i en alder av 31 i en ghetto året etter, var den første av «balanseline-demonstrantene».

Det har gått mer enn 80 år siden den gang. Lever vi i en annen verden? De siste 15 årene har det vært mer enn 100 tilfeller der arbeidere har risikert livet for å holde balanselineprotester på fabrikkskorsteiner
trafikkovervåkingstårn, reklametårn, høyspenttårn og broer. En rekke statistikker avslører at ørkoreanske arbeidere arbeider lengst av alle i OECD-landene, men likevel har de svært dårlige arbeidsvilkår og usikre ansettelsesforhold. Domstolene har flere ganger dømt bedrifter for ulovlige eller juridisk tvilsomme ansettelsespraksiser og oppsigelser, men folk som er flinke til å sjonglere med loven, har alltid funnet smutthull. De som har makten, har alltid stilt seg på bedriftenes side, og næringslivet er i seg selv en maktinstitusjon.

Akkurat nå finnes det arbeidere som roper for livet på farlige steder høyt oppe et eller annet sted i Korea. Spør vi hvorfor disse situasjonene stadig oppstår, eller spør vi hva som får disse situasjonene til å stoppe eller fortsette? Nå er dette spørsmålet noe som gjør oss svimle. Arbeidere som har kommet ned på bakken igjen etter en langvarig balanselineprotest, klager ofte på at de er «landsyke». Landsyke er både en lignelse og en metafor.

Ropene fra Kang Ju-ryong fra taket på Ulmildae i 1931 og kravene fra arbeiderne i 2019 møtes i himmelen den dag i dag. Øyer har ikke bare eksistert på øyene. Det har også eksistert øyer på land.

RELATERTE PLATTFORMER

Utstilling