Pedro G. Romero
f. 1964 i Aracena i Spania, bor i Roma i Italia og Sevilla og Barcelona i Spania
Pedro G. Romero jobber innenfor feltene kunst, teori, litteratur, film, musikk, teater og dans.
Han er kunst- og litteraturkritiker, forlegger, essayist og flamencoekspert. Siden 2000 har han arbeidet med det pågående prosjektet Archivo F.X., der han knytter dokumenter om prestefiendtlig ikonoklasme under den spanske borgerkrigen sammen med avant-garde og samtidskunst, og med Máquina P.H., der han realiserer kunstneriske samarbeider som tar ulike former, slik som flamencoforestillinger.
Romeros prosjekter har blant annet blitt vist på documenta 14 i Athen og Kassel (2017), den 31. São Paulo-biennalen (2014), Manifesta 8 i Murcia og Cartagena (2010), den katalanske paviljongen ved den 53. Venezia-biennalen (2009) og SculptureCenter i Long Island City (2008).
Han har skrevet en rekke koreografier for flamencodanseren Israel Galván, og kuratert utstillinger som Poesía Brossa på MACBA i Barcelona (sammen med Teresa Grandas, 2017–18), Tratado de Paz for DSS2016 i San Sebastian (2016) og The Spanish Night: Flamenco, Avant-Garde and Popular Culture på Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía i Madrid (2007).
BIDRAG
political parties
Kuratorisk Bidrag av Pedro G. Romero og María García
Da Bergen Assembly inviterte oss til å tenke nytt om hva en assembly (forsamling, montasje, sammenstilling) kan være, valgte vi, som en del av forarbeidene, å ta et dypdykk inn i teksten Asamblea general(generalforsamlingen). Denne ble skrevet av Serafín Estébanez Calderón (kjent som «El Solitario») tidlig på 1800-tallet, og inneholdt kimen til kulturgrunnlaget for den senere flamenco-kunstfomen. Teksten er en fortelling om en fest, en beskrivelse av en festlig feiring av noe som egentlig var en kris: En Rom-forsamling (assembly), et forum eller rådsting bestående av andalusiske romfolk fra Cádiz, Málaga og Sevilla, som samlet seg i Triana for å bli kjent, drøfte tvister, stake ut territorial råderett, etablere familiebånd og forsterke gruppens selvstyre.
Herfra, med utgangspunkt i skiftet som lå implisitt i Asamblea general, la vi ut på en arkeologisk undersøkelse av hva denne felles forståelsen av en slik assembly som både en fest og en politisk forsamling. Tittelen Asamblea Generalviser til en genealogi avledet av Goya, som også var en viktig inspirasjon for tekstens illustratør, Francisco Lameyer. Herfra gikk vi videre til å utforske fenomener som det bohemske (Rosario Weiss, SEM/EN, Carlos González Ragel), det avantgardistiske (Helios Gómez, Köln Progressive, Lumpenbälle, Federico García Lorca) og det motkulturelle (Toto Estirado, Ocaña, Mario Maya) helt opp til vår umiddelbare samtid (PEROU, Flo6x8, Israel Galván), og vi har dermed kunne knytte sammen de ulike trådene som forener festivitas og politikk i én enkelt bevegelse. Vi må understreke at det ikke her er snakk om et dialektisk par, men snarere en manifestasjon av «den glade politikk», på linje med Nietzsches «den glade vitenskap», som i sin patos ikke skiller mellom politisk og festlig form. Som Allan Sekula formulerte det i et utsagn med henblikk på Darcy Langes arbeid, «det handlet ikke om en fest for å feire en politisk avgjørelse, men om at festen representerer dette fellesskapets eneste politiske rom, der de kan finne og anerkjenne hverandre».
Teresa Lanceta/Pedro G. Romero
Gallinero (Hønsegård), 2019
Direktesending av en billedvev (ull, bomull, akryl, lin, filler, frø, 6,5 × 1,65 m) som blir satt opp i hønsehuset på Langegården i Bergen, tekster
Romerne ga oss rettssystemet, men når en forordning hadde blitt vedtatt i senatet, ble loven sendt til hønsehuset, der angivelig profetiske kyllinger skulle avgjøre dens skjebne. Dette forholdet til magi formidlet gjennom høner har ofte blitt parodiert. I stykket Romulus der Große beskriver Friedrich Dürrenmatt at imperiet smuldrer opp mens keiseren er opptatt med å passe hønene sine. Anekdoten er basert på Honorius, keiseren som bare var opptatt av sikkerheten til en av hønene sine (som het Roma) da han fikk vite at Alarik den djerve hadde gått til angrep på byen Roma. I Om Gudsstaten bruker Augustin av Hippo denne sprø episoden som et eksempel på hedenskapens fall. Da den engelske maleren John William Waterhouse avbildet denne scenen, plasserte han keiserens hønsebur på et anakronistisk persisk teppe. Det er dette som er utgangspunktet for samarbeidet mellom Pedro G. Romero og Teresa Lanceta, en kunstner som har vevd tepper i mange år. De to hadde møttes og ledd av Martin Kippenbergers Chicken Disco (1953–97). Nå har de brukt mange måneder på å utforske kyllingers oppfatningsevne og hvordan kyllinger forstår tid og rom, for å veve et teppe til dem. Derrida snakket om «animot» og kombinerte dermed kulturkunnskapen om dyr med det som er zoologisk iboende i dem: væren og likegyldighet til kultur. Dette doble formålet førte til at det ble startet en samtale om «hønsetyvene», som romfolk fortsatt kalles i mange deler av Europa. Og samtalen pågår fortsatt.
Teresa Lanceta og Pedro G. Romero bodde i samme by – til og med i samme bygning – uten å møtes; de visste ikke om hverandre. For noen år siden nevnte Romero for Lanceta at han lenge hadde beundret de tidlige tekstilarbeidene hennes – særlig de hun hadde laget i Barcelona, Granada, Madrid og Sevilla, da hun bodde og levde sammen med romfolk. De har fortsatt samarbeidet på forskjellige måter, her og der, om utstillinger og tekster, og de har dessuten laget en historie som begynte å fortelle seg selv, og som har ført dem hit.
Pedro G. Romero basert på Guy Debord, med María Salgado / Fran MM Cabeza de Vaca, Niño de Elche / Los Planetas / Andrés Duque, Julio Jara, Tomás de Perrate / Proyecto Lorca / María Marín, Javiera de la Fuente / José Ismael Sierra og Bettina Flatter
Canciones de la Guerra Social Contemporánea (Sanger fra samtidens sosiale krig), 2019
Performance, videoer, innspillinger, sangbøker, dokumentasjon
På slutten av 1970-tallet gjorde Guy Debord hyppige reiser på Den iberiske halvøy. I Spania og Frankrike var han, sammen med Miguel Amorós og Jaime Semprún, i kontakt med utonomistbevegelsen, under navn som Los Incontrolados og Unos Iconoclasistas. Det var i denne sammenheng han bestemte seg for å sette sammen en sangbok om det han forskjønnende beskrev som det «spanske nydemokratiet». Selvsagt refererte Debord til sangene fra borgerkrigen som han hadde et inderlig forhold til og de populære sangene samlet av Federico García Lorca og fremført av La Argentinita. Han var også dypt involvert i det parisiske eksilmiljøet av venstreorienterte spanske, latinamerikanske og europeiske singer-songwritere. I 1968 hadde Debord allerede laget en fransk versjon av den populære sangen «Ay Carmela!», og tilpasset den til å gjenspeile den stalinistiske undertrykkelsen av CNT (den nasjonale arbeiderkonføderasjonen) og POUM (Trotskistgruppe) på gatene i Barcelona i mai 1937. Debord publiserte sin første samling i et hefte med tittelen Canciones de la Guerra Social.
Contemporánea (sanger fra samtidens sosiale krig) i 1981, under pseudonymet «Unos Iconoclastas» (noen billedstormere). Han prøvde også å organisere en første innspilling til støtte for medlemmene av de autonomistiske gruppene som var fengslet i Segovia, sammen med Mara Jerez og hennes «flamenco-gutter» og et ensemble i Paco Ibañez ånd, men verken de autonomistiske undergrunnsorganisasjonene eller Mara Jerez omfavnet ideen. Debord utforsket den utopiske ideen om spansk eller iberisk identitet, og det han på et tidspunkt hadde kalt de «nye babylonierne»: rom, flamenco-artister, anarkister, eksilanter og arbeidere, og besang deres nederlag.
Canciones de la Guerra Social Contemporánea (Sanger fra samtidens sosiale krig) er et prosjekt av Pedro G. Romero, som har forsøkt å rekonstruere og sirkulere sangboken Debord satte sammen. Tjuesju sanger blir presentert på forskjellige måter – i samlinger, konserter, performancer. Presentasjonene blir supplert med informasjonsmateriale. I tillegg til kunstnerne som er til stede i Bergen, bidrar disse kunstnerne til prosjektet: Kiko Veneno, Maria Arnal, Christina Rosenvinge, Lorena Álvarez, Maialem Lujambo, Rocio Márquez og Rosalia.
RELATERTE PLATTFORMER