Close

Toto Estirado, “Schizoid Drawings: The Memorial 1”, 1978; “The Memorial 5”, 1977

f. 1939 i Usagre i Spania, d. 1994 i Badajoz i Spania / f. 1947 i Madrid i Spania

BIDRAG

Gonzalo García Pelayo
Vivir en Sevilla (Å leve i Sevilla), 1978
Utdrag fra film med Toto Estirado, 4′

«Toto» (José Antonio) Estirado
Schizoid Drawings: The Memorial 1, 1978; The Memorial 5, 1977; Notas íntimas, 1977; Notas íntimas, 3. 1978
Tegninger, alle 30 × 20 cm

Det er en interessant sammenheng mellom Toto Estirado og Los esquizos, en gruppe kunstnere (Carlos Alcolea, Guillermo Pérez Villalta, Manolo Quejido, Chema Cobo m.fl.) som kom sammen rundt maleren Luis Gordillo, og som ble påvirket radikalt av skriftene til Deleuze og Guattari. Toto Estirado var diagnostisert som schizofren og fikk i en årrekke psykiatrisk behandling. I disse årene, fra 1968 til 1977 – under påvirkning av forskjellige psykotrope stoffer – produserte han verk som på en kraftfull måte var knyttet an til Los esquizos’ intellektuelle tone: nomadisme, organologi, deterritorialisering osv.

Som man ser av hans deltakelse i filmen Vivir en Sevilla (Gonzalo García Pelayo, 1978), presenterte Toto politiske utfordringer som en del av feststemte handlinger. Oppmerksomheten ble flyttet fra det å søke selvbevissthet til å ta i bruk tidens tegn (opprørene i 1968, anti-Franco- kampen, den politiske vergangen, kampen mot lovene mot «sosiale farer», løslatelse av fanger osv.) som en sykdom, som uttrykk for en patologisk omvandling. Slik sett kan Totos verker ses som et symptom på en bestemt tid og et bestemt sted: politisk motstand uttrykt i form av festing, rangling, karneval og leven. Når Toto sier at «den politiske overgangen vil være over når de begynner å skille politiske fanger og vanlige fanger igjen – når vi kunstnere slutter å menge oss med kriminelle!», gjenspeiler ordene hans tydelig situasjonen – en tilbøyelighet til kunsten i en bestemt tid. Det er verdt å merke seg at da Toto begynte å bruke heroin i 1980-årene, endret tegningene og maleriene seg mye. Han snudde ryggen til det figurative vanviddet fra de tidligere verkene sine og konsentrerte seg om fremmedgjorte representasjoner av landskaper og særegne stilleben.

Toto Estirado og Gonzalo García Pelayo møttes allerede i 1960-årene, da de arbeidet med det radikale og motkulturelle «Manifiesto de lo borde» sammen med Julio Matito og andre medlemmer av rockebandet Smash. Estetikken eller scenemanifestet lo borde («frekkhet, uhøviskhet») som ble utviklet av det uavhengige teaterkompaniet Esperpento, kom senere og var mye mer selvbevisste tolkninger. Denne ukultiverte ånden er vesentlig for å forstå de særegne forholdene mellom populærkultur og høykultur under den politiske overgangen i Spania, som Mario Perniola kalte «lumpen-intelligentsiaen».

RELATERTE PLATTFORMER

Utstilling